Brandt-arnesen

Alla inlägg under mars 2016

Av Johanna Brandt - 31 mars 2016 13:15

Det senaste är att Klara och Nelly matas med öppen sonde. Alltså är det inte en maskin som pumpar ned mat utan den rinner ned själv.

Men nu måste vi hålla i sonden själva (det tar ca 30min). Det går såklart bra, men jag blir fort seg och trött när jag sitter med dem och hitills har jag somnat två gånger och tappat ut all mjölk :)

ANNONS
Av Johanna Brandt - 31 mars 2016 08:23

Jag fick ett meddelande av Frode igår. Han erbjöd sig att fråga mannen på bilden om vart han hade köpt byxorna så att du och Harry kunde ha lika. #allasomälskarbatman

ANNONS
Av Johanna Brandt - 30 mars 2016 15:03

Man vet att man har vart länge på sjukhuset när man uppsöker biblioteket bara för att ha nått att göra...

Lånade dessa böckerna:

Av Johanna Brandt - 30 mars 2016 12:56

Willy Klara Nelly

Jag önskar er inte guld, mina barn
ej heller pengar och makt

Jag önskar er modet att vara er själva och stå för det ni har sagt

Jag önskar er inte en stenfri väg
men kraften att vägen gå

Jag önskar er vänner i riklig mått
och vänner att lita på

Av Johanna Brandt - 30 mars 2016 12:49

Så nu var det Klaras tur.
Premiärbadet för dem bägge blev den 31 mars!

Här tas det också handavtryck på Klara. Vi önskar ju att föreviga dessa små små händer..

Av Johanna Brandt - 30 mars 2016 11:53

Nu har vi badat för första gången!
Klara fick lite hög puls när vi skulle starta badningen så det blev bara Nelly nu på förmiddagen.

Vi provar igen senare med Klara :)

Av Johanna Brandt - 29 mars 2016 17:22

Ja som vanligt beror sen uppdatering på nått med min mobil. Igår glömde jag laddaren på ett cafe så den dog strax efter 21. Jag gick och köpte en ny på "lunchen" idag och nu är jag tillgänglig igen.

Men - Jag är väldigt sällan tillgänglig när ni ringer. Och det beror på att vi inte får prata i telefon på avdelningen. Och jag är där mer eller mindre hela dagen så det är väldigt svårt att prata, men jag kan enklare svara på sms eller mail. Bara så ni vet.

Igår när jag mötte upp till morgonskiftet (från 7-10.30) så hade de tagit av näsgrimman på Klara och de hade flyttat upp sonden i näsan på Nelly. Hon hade dessutom tappat naveln.

Allt såg så väldigt bra ut och de berättade att flickorna förmodligen skulle flyttas vidare nedåt i gången (mot hemresa) under dagen. Vilka undebara nyheter att få.

Jag hade en dejt med mina barseltjejor (gamla) kl 12 på måndagen och åkte till holtet för att möta dem. Hyggelig som alltid.

Vi gjorde en avtale om att jag skulle prova att gå 7.5 mil i april. De skal gå 10mil. Jag har ju några timmar mitt på dagen då jag inte har nått planerat (mellan 10.30-12.30) så då tänkte jag passa på att få mig en daglig promenad. Då kan jag iof prata i telefon också :)

Sen sitter jag ju med flickorna igen ca 12.30- 16.30 Äter middag och är tillbaka hos den från ca 17.30 - 22.

Sagt och gjort så var iallfall flickorna nedflyttade när jag kom tillbaka från dejten igår. Jag satt med dem i väldigt många timmar i sträck igår och Klara fick väldigt många mättningsfall och slet lite med andningen under kvällen.

Det visade sig tyvärr att hålla i sig under natten och när jag kom in imorse vid 7 tiden så kopplade de på näsgrimma och andningshjälp på Klara igen. Det är såklart lite tråkigt, men vi hoppas på att hon snart kan andas helt själv. Det är tagit nya blodprover för att dubbelkolla infektion.

På förmiddagen blev det genomfört en ögonoperation på båda. Men ögonen visade sig vara lite omogna så de kommer tillbaka igen nästa vecka.

Vi har bytt rum, men statusen är egentligen likadan som tidigare.

På hemmefronten så är Willy tillbaka i barnehagen idag och det hade vart en enkel sak att levera han trots långledigt.

Frode är tillbaka på jobb.

Av Johanna Brandt - 27 mars 2016 18:53

Far, altså meg Frode, far til Willy, Nelly og Klara, har tatt seg noen timer fri fra snekring, sparkling, maling og banning i kjelleren (jeg har fått streng beskjed fra Peter Brandt at han kommer ikke på besøk om han ikke får eget soverom, stue, kjøkken, bad og minibar som fylles opp to ganger om dagen) Så nå tenkte jeg å gi en manns versjon om hvordan de siste 15 månedene har vært. Den blir så klart vesentlig kortere enn mor (Johanna, mor til Willy, Nelly og Klara) sin og har færre følelser og tanker.


Dag 1:

Det her må da være 6. desember, mor og far skal på Spar for å kjøpe sjokolade og på en parkeringsplass like ved hender følgende.

Mor: Faen, vattnet går?

Far: Nei, faen.

Mor: Jo, men vi stikker på Spar og kjøper sjokolade.

Far: OK!

Inne på Spar

Mor: Vattnet bare rinner ju.

Far: Ja, det er jo rart når du er på vei til å føde…

Mor: Vi bør kansje åka hem och ringa sjukhuset

Far: God ide.


Dag 2, sent på kvelden:

Etter masse om og men er vi på plass på sykehuset. Willy gidder ikke komme ut ennå. Vi venter. Så da kan jeg ta den førte digresjonen om hvordan det ble til at han skulle hete Willy. Ca 4 måneder tidligere.  Farbror Even og far er på bar. Farbror drikker mye, far ikke like mye som vanlig…

Farbror: Han må hete Willy. Tenk deg så rått. Willy Brandt.

Far: Han skal jo hete Arnesen også.

Farbror: Bagateller. Ingen som kommer til å gidde og si Arnesen uansett

Far: Men, jo. Da må det i hvert fall være med bindestrek.

Farbror: Ja.

Far: Det er ganske kult

Farbror: GANSKE?? Det blir det råeste navnet i Norge.

Far: Jeg er enig. Jeg stemmer ja

Litt senere kommer mor inn for å møte oss etter en venninnekveld (som inneholder ekstremt mye skravling og Pepsi Max). Hun har senere sagt at det kun var to personer som hørtes inne i lokalet. De satt innerst bortgjemt i en krok og gapa.

Even: Din sønn skal hete Willy Brandt-Arnesen.

Mor: Det er jo veldig kult

Even: Ja, da er det avgjort.


Dag 3, 8.desember, det er drittidlig:

Det gikk fint de første timene etter midnatt, men så begynte far å bli trøtt. Skikkelig trøtt. Mor lå og hadde det skikkelig vondt og far prøvde å støtte henne så godt han kunne. Men far hadde det også vondt. Han var skikkelig trøtt. Jeg kan huske at rundt kl 0500 skled øya igjen, og når jeg åpnet de kort tid etterpå var det et blikk boret i meg som jeg var sikker på skulle drepe meg. Hadde ikke mor vært lenket til senga hadde hun angrepet. Far hadde sovnet. Den største dødssynd man kan gjøre når det er fødsel på gang. Sykepleieren spurte om vi trengte noe.

Far sa: Kaffe.

Det falt heller ikke i god jord. Mor mente far faen ikke trengte kaffe nå. Her skulle det fødes. Rundt kl 0800 ble det kaos. Willy ville ute, men allikevel ikke. Det kom en haug med sykepleiere, og en gammal knekt av en overlege. Sykepleierne hadde prøvd å få ut Willy med vakumpumpe. Det gikk ikke. Da trengte de tydeligvis hardere midler. Overlegen tok frem en tang som må ha vært fra 1862. Han beordra fullt trykk på mors smertestillende og dro ut Willy. Jeg skal love dere at far ikke trengte mye kaffe for å holde seg våken da. Men hvilken belønning det var. Der satt vi plutselig med verdens søteste, råeste, kuleste og peneste gutt. Lille Willy.

 

Dag 4 – tja, 150 (som sagt, fars versjon er ganske mye kortere enn mors)

Da var livet snudd på hodet. Far som har vært veldig glad i å tenke på seg selv, slutta med det og tenkte nå kun på det lille vesenet som hadde blitt midtpunktet i familien. Se fotball og drikke øl var byttet ut med bleieskift og mating. Og det var faktisk ikke så ille. Faktisk var det veldig ålreit. Det var masse besøk i jula. Familien Brandt var på besøk, med streng beskjed fra den yngste i familien Brandt (mor) om at skulle de komme på besøk skulle det jobbes. Hele svenskeslekta jobba gjennom jula med å male, pusse, bære og banne for å få i stand leiligheten i første etasje. De gjorde en kjempejobb, og leiligheten var nesten klar når 2015 kom. Arnesenfamilien kom også innom. Willys bestemor ga mor en ring som hun hadde fått av Willys bestefar den dagen som far ble født. Det var en utrolig fin ting som både mor og far ble veldig rørt av.


De tingene jeg husker best med Willy de første månedene var at han spydde melk hele tida. Gjerne utover ansiktet mitt, nedover ryggen min og utover brystet mitt. Når han var sulten skrek han hysterisk frem til han fikk mat. Bortsett fra det, var det ingenting som var slitsomt. Han var bare veldig kul. Han smila, lo, rulla seg rundt, åla, krabba og reiste seg opp på alt mulig. Han var med når vi pussa opp. Han hang i stolen sin og fulgte med. Han så Liverpoolkamp, han så Northug og Bjørgen vinne alt i Falun. Han var akkurat som far ville han skulle være.

            

17. Mai – tja, dag 300

Sofia, Carro og Lea kom for å feire Norges nasjonaldag. Forståelig nok, ettersom man ikke feirer sånt i Sverige. Stakkars Willy hadde flere ganger blitt trua til å gå med svenske farger, men denne dagen var det Norge for alle penga. Willy stilte i bunad, nasjonaldrakten i Norge. Han var så tøff at selv Carro og Sofia valgte å pynte Lea i bunad også. 

 

I juni var det på tide med Willys første flytur, og så klart måtte det bli Mallorca som var destinasjon. Han er jo halvt svensk. Vi var nervøse for turen og hadde lånt oss en slags hengekøye som Willy skulle henge over oss i. Det funka ikke. Willy var for tjukk og for lang. Heldigvis hadde mor vært på sydentur som lite barn før.

Mor: Vi legger han bare ned ved beina våre.

Far: Nede sammen håndbagasjen?

Mor: Ja, men vi bør jo ikke dytte han helt under setet foran.

Far: Ja, men da er det jo greit.

Willy slokna etter 5 minutter og sov så å si hele turen til familieparadiset Mallorca. Når flyet landa, og far reiste seg opp med Willy kom det en nordlending (en mann fra nord i Norge om stort sett er full) frem og sa.

Nordlending: Jeg har ikke fått med meg at dere har hatt med dere en liten gutt jeg.

Far: Nei, kanskje ikke så rart. Vi har dytta han inn med håndbagasjen under setet.

Nordlending: HÆHÆHÆ (som alle nordlendinger ler). Jeg skulle gjort det samme med kjærringa.

Vel framme på Mallorca var det full rulle ved bassenget sammen med bestefar (Peter) og Ingrid. Både mor og Ingrid syns det var kjempeartig å dukke Willy under vann. Far var ikke like begeistret, mens bestefar var redd.

Bestefar: Jag vill inte vare med om det hær. Ni dränkar han. 

 

 

   

Det var all inclusive, bortsett fra at det ikke var gratis alkohol. Kanskje like greit, men det var gratis alkohol til lunsj og middag. Far og bestefar var ganske flinke til å få valuta for pengene da. Noe som resulterte i fars (og kanskje bestefars) verste latterkule. Den gikk som følger (kanskje)

Far: Nei, du er akkurat som Hatte, Fnatte og Kjatte.

Bestefar: HATTE, nej hva fan.

Far: Hahahaha.

Bestefar: Vart fan kom denna Hatte i från, hahaha.

Far: Hahahaha.

Bestefar: Nej, så jævla roligt. HATTE?

Far: Hahahaha

Ingrid: Hva bjuder ni? Ett och två er begjært. (vi spiller plump)

Bestafar. HATTE?? Nej, hva fan

Far: Hahahaha.

Bestefar: Nej, fan. HATTE?

Far: Hahahaha.


Jeg tror det fortsatte lenger, men regner med dere tar tegninga. Naboene flytta ut etter denne kvelden.  Selv om det alltid er moro med Willy var mor og far så heldige at de fikk fri fra Willy en kveld. Ingrid var barnepike og mor og far spiste biff og drakk rødvin.  Det var ren lykke (ikke vondt ment Willy). Det ble også tid til road trip. Bestefar var dessverre sjåfør. Det virket som alle svinger på Mallorca var firkantede og ikke runde. Far ble bilsjuk for første gang siden han var 10 år. Da kommer den andre digresjonen. Når far var liten, og fars mor og fars far eide en grønn Fiat Ritmo, var det veldig populært å røyke i bilen. Spesielt artig var at på dashbordet var det et klistremerke som sa: Ikke røyk i bilen vår. Med bilde av to små barn. Far syns ikke det var noe særlig, men de røyka i bilen allikevel. Sånn gikk som regel diskusjonen.

Far: Slokk røyken. Jeg blir sjuk

Fars far: Det gjør du ikke

Far: Jooo.

Fars mor: Jeg sveiver ned vinduet litt.

Vinduet ble sveivet ned 1,2 cm. Det var nemlig en ting som var mye farligere enn røyk. Det var GJENNOMTREKK. Far ble enda mer bilsjuk ettersom de 1,2 cm gjorde at ALL røyken ble blåst bak i baksetet. Så far fikk flashback der han satt i baksetet på en Renault Clio på Mallorca. Bestefar snåla ut og leide den minste og billigste bilen han fant. Det var jo ikke farlig for han. Han satt jo foran og var sjåfør. Mot slutten av road tripen får bestefar nok. Han svinger til feil hold i en rundkjøring. Samtalen går som følger.

Mor: Du svengde fel.

Bestefar. Inte fan om jag gjorde. Skyltet viste åt det här hållet.

Mor: Nei, du svengde fel

Bestefar: Inte fan

Ingrid: Jag tror du skulle åkt rakt fram

Bestefar: INTE FAN. DET VAR SKYLTAT ÅT DET HÂR HÅLLET

Mor: Lugna ner dig

Bestefar: JAG ÂR LUGN

Far: Kan jeg si noe? Du virker ikke veldig lugn, hahaha.

Bestefar: JAG ÂR LUGN


Til slutt snur vi bilen, kjører tilbake til rundkjøringen. Bestefar hadde sett feil på skiltet. Han var ikke lugn. Han nekta å innrømme at han hadde kjørt feil, men heldigvis fikk vi snudd bilen, ellers hadde bestefar fortsatt kjørt rundt på Mallorca og vært lugn.

På flyturen hjem ble far redd. Mannen i kabinpersonalet var helt lik en morder i fars yndlingsserie, Boston Legal. Far takket nei til all mat og drikke fra denne mannen.

 

Sommeren husker far ikke så mye fra egentlig. Mor var på ”en kickass möhippa” (dette er internt, men jeg regner med Tessan forstår). Vi var så klart på Slevik flere ganger, men Willy var fortsatt for liten til å bade. Vi var på sopptur med Willy hengende i en sekk på magen. Vi fant i det minste sopp. Vi fikk også besøkt Oldemor og Oldefar. Det liker far, ettersom han har hatt det så morsomt sammen dem. Vi er på besøk i Västerås. Mor tisser i veikanten. Bestefar serverer rå svinekotelett ( fläskkotletter) Han mente den skulle være sånn. Far må jobbe på Grensta. Han må opp på taket og male før han får mat. Altså, rå svinekotelett. 

 

         

September – tja, desember

Da nærmer sommeren seg over. Far gleder seg ettersom det snart er vintersport på TV igjen, og Premier League har startet. Nok en gang tror far Liverpool skal vinne serien. Han kler opp Willy i Liverpooldrakt, legger ut bilde på Instagram, det blir ”like” fra tvkommentatoren og Liverpool vinner kampen. I år skal det skje. Det skjer ikke. Som vanlig går det til helvete. Liverpool taper, taper og taper. Sparker treneren. Ansetter ”verdens beste trener”. En tysker med briller og cap. Nå skjer det. Vi snur det, og Liverpool vinner serien. Liverpool vinner, og så taper og taper igjen. Liverpool vinner ikke serien. En mager trøst er at Norge vinner ALT i vintersport. Et høydepunkt er når en svensk idrettskommentator utbryter: Nej, inte i alpint også. Norge er best, og Willy er enig. Vi får besøk av Harry, Tessan og Erik. Tessan har danseshow etter Erik har lagt seg. Far skal passe Harry og Willy når de andre skal ut en tur. Da er alt lov. Willy krabber rundt, Harry står og hopper på bordet, og far syns det er kjempegøy. De voksne kommer tilbake og gir streng beskjed om at det ikke er lov å stå på bordet. Harry og far er ikke enige.


         


Mor og far finner ut at det er for lite utfordringer med kun å ha Willy.

Mor: Det hadde varit kul med et barn til

Far: JA, veldig kult. Det burde vi få.

Som sagt så gjort. Mor og far blir gravide (i dag blir tydeligvis begge gravide). Vi blir kjempeglade. Nå skal vi bli den perfekte familie. Men før vi får et barn får mor og far en genial ide. Vi kjøper en leilighet som vi leier ut på korttidsleie.

Samtalen gikk kanskje sånn her (litt redigert):

Far: Jeg har kommet på noe genialt. Vi kjøper en leilighet som vi leier ut på et nettsted.

Mor: Ja, høres bra ut. Er det mye jobb?

Far: Nei. Vi må bare vaske den og levere fra oss nøkler noen ganger i uka.

Mor: Det er jo kanon. Det gjør vi. Det er jo fortsatt lenge til jeg skal føde, og EN unge til er jo ikke så farlig.

Som sagt så gjort. Mor og far kjøper en leilighet.

 

Så kommer oktober, tror jeg. Det er tid for ultralyd. Det er tid for å finne ut noe om dette nye barnet. Hvilket kjønn blir det. Det foregår noe sånn som det her.

Lege: Ja, dette er jo to stykk.

Mor: ………

Far: Hehehe

Lege: Jeg tror jeg vet kjønn

Mor: … (tenker: jenter, jenter, jenter, jenter)

Far: … (tenker: hva skjer egentlig her nå)

Lege: Det er jenter

Mor: Ååhhh. Takk.

Far: … (tenker: hva skjer egentlig her nå)


Mor og far kommer ut i bilen og er helt stille. Så sier begge at det her blir helt rått. To jenter. Det blir ikke bedre. Far ringer bestemor og forteller gladnyheten. Hun blir kjempeglad. Tante står i bakgrunnen og ler høyt og gaper: Stakkars jævel. En måned senere på Rikshospitalet er det ikke like rått. Jentene har noe vi ikke hadde hørt om. TTTS. Twin to Twin Transfution Syndrome. Ikke rått. Vi får beskjed om å stå på vent. Vent for å bli sent til Hamburg. Mor må opereres med laser. 

 

Far finner da ut at ettersom vi snart har en haug med unger, må han møte noen venner før det blir helt kaos. Det blir invitasjon til Farbror Even, Onkel Jørgen og Kristian (Solgaard) Far serverer engelsk frokost med Bloody Mary og vi ser fotball og hører på musikk. Alt går bra helt til Farbror Even setter på en låt av Queen. Kristian Solgaard klikker og samtalen er noe som det her.

Freddy Mercury: Pressure, pushing down on me. Pressing down on you, no man ask for. Under pressure that burns a building down. Splits a family in two. Puts people on streets.

Kristian: Hva i svarte helvete er det her for noe motbydelig musikk. Queen??

Farbror: Ja, det er jo ikke så ille.

Kristian: Ille? Nei, det er ikke ille. Det er forjævlig. De kler seg opp i dameklær og støvsuger.

Onkel: Slapp av litt a. Det er bare en sang

Kristian: Bare en sang? Det er forjævlig. De kler seg opp i dameklær og støvsuger.

Far: Du digger jo David Bowie.

Kristian: Ja, han er klasse

Far: Han har jo skrevet den låta her og er med og synger.

Kristian: Det er forjævlig. De kler seg opp i dameklær og støvsuger.

Farbror: Jeg har alltid vært sikker på at du kommer til å bli en gammel, grinete og kverulerende mann, men ikke at du skulle bli det allerede når du er 36 år.

Kristian: Det er forjævlig. De kler seg opp i dameklær og støvsuger.

Onkel: Har du alltid vært sånn?

Far: Ja, han har det.

Farbror: Ja, han har det.

Kristian: Det er forjævlig. De kler seg opp i dameklær og støvsuger.

Sånn gikk den neste timen. Onkel, farbror og far lo så de gråt. Kristian klarte ikke å slutte og tenke på at de støvsuga i dameklær.

   

Så rett før julaften blir det tur til Hamburg. Ikke for å se St.Pauli eller stikke på reperbahn som far er vant til når han drar til Hamburg. Jentene våre skal opereres. Det bærer inn på operasjonsbordet. Far er med. Det er også en tjukk sykepleier. Han skal følge med på at mor får smertestillende. Denne gangen er det ikke far som sovner, men han tjukke sykepleieren som er ansvarlig for mors smertestillende. Han sitter på en stol og sover mens sjefslegen opererer mor med laser og far sitter ved siden av og ser på jentene gjennom kameraet til sjefslegen. Alt går heldigvis bra.

 

Julaften blir på Slevik med hele slekta til far. Til og med Oldemor og Oldefar kommer en tur. Nyttårsaften blir på Nordstrand. Gammelmoster (Sofia), Carro og Leah kommer. Gammelmoster blir sjuk, og gjør som en gammelmoste gjør. Ligger i senga og roper hver gang hun skal ha mat, drikke, iphone, drikke, mat. Ja. Sånn går det. Gammelmoster er på All inclusive. Og far vinner som vanlig i plump. Willy lærer seg å gå. Det er utrolig stort. Verdens kuleste gutt går plutselig. Han lagde ugang før, men nå skal det faktisk bli verre.

 

Januar – i dag

Det er januar og far må tilbake på jobb etter 3 måneder med pappaperm. Jobbuka starter med at far må si at far og mor er gravide igjen. Jobben sier at det var moro. Far håper de mener det. Januar og februar flyr av gårde uten at far får med seg noen ting.


Søndag 6. Mars kl 1415. Far er klar for å se Liverpoolkamp kl 1430. Han ligger klar i sofaen og hører på han som har ”lika” instagrambildet av Willy og far. Han har åpna en Fredrikstadøl og er laddat. Så kommer denne samtalen.

Mor: Der gikk vattnet

Far: (Tenker: La det for guds skyld være et vannglass som har velta) Hva faen sier du?

Mor: Vattnet går.

Far: Ikke faen.

Mor: Jo.

Far: Ring sykehuset.

Mor ringer, og det kommer ambulanse. Far må ringe farbror, for noen må jo passe Willy. Det er kaos i familien, far er stressa, og det er midt i en Liverpoolkamp. Vi kommer oss til sykehuset og får beskjed om å vente. Kanksje i 8 uker. Mor må bli værende på sykehuset.


Torsdag 10. Mars.

Far har invitert farbror hjem. Det er storkamp. Liverpool – Manchester United. Kampen starter 2105. Far har kjøpt inn Fredrikstadøl. Det er fortsatt noen timer til kampstart. Telefonen ringer.

Mor: Jag føder

Far: Hva faen

Mor: Keisersnitt om 20 minutter.

Far tenker. Mor har nemlig kjøpt verdens største barnevogn på FINN.NO Mors yndlingsnettsted. Her kjøper hun alt, og ingenting. Kjelleren er full. Far har kjørt utallige ganger rundt i regn, snø og storm for å hente ting mor har kjøpt. Denne trillingvogna har mor kjøpt fra sykesenga fra Haugesund. Ca 100 mil fra Oslo. Posten i Norge nektet å sende den. Den var for stor. Men mor vet råd. Den blir sendt med en buss fra Haugesund og ankommer bussterminalen rundt kl 18. Da sitter far i bilen og har allerede brutt 4 trafikkregler. Han må ringe Kamilla, mors venninne.

Far: Hei, du må hente en trillingvogn på bussterminalen. Johanna driver og føder

Kamilla: Oj, ja det fikser jeg

Kamilla må trille vogna helt hjem ettersom den ikke får plass på verken buss, trikk eller i en bil. Gratulerer til mor med å kjøpe en vogn som ikke engang får plass på fortauet (trottoaren).

Far løper inn på sykehuset, akkurat litt for sent. Jentene er født. Verdens vakreste jenter ligger og venter. Det er helt fantastisk. Far får akkurat hilst litt på jentene sine, før han går og møter mor. Da var vi plutselig 5. På tide med nye bil. Eller buss.


De neste to ukene har vi brukt på sykehuset. Det er litt av en kabal som skal gå opp med Willy, som dessverre ikke får lov til å møte søstrene sine ettersom han så lett kan smitte dem. Så far har blitt alenepappa ettersom barnehagen er stengt i påska, mor er på sykehuset og har fått forbud mot å løfte Willy. Men det funker. Det funker veldig bra. Willy koser seg på lekerommet på sykehuset og far får sett jentene innimellom, mens mor koser seg masse med jentene og får sett Willy innimellom.


Verdens fineste jenter heter Nelly og Klara, men det tok litt tid å finne navn. Etter en uke måtte mor og far bestemme seg.  Det ble noe sånt som dette.

Mor: Nej, nu måste de heta nått.

Far: Ja, de kan ikke hete TV1 og TV2 lenger.

Mor: Skriv ned 5 navn, så gjør jeg det også, så eliminerer vi.

Far skriver ned 5 navn.

Far:  Jeg er klar.

Mor: Klar med vad?

Far: Å skrive ned navn.

Mor: Namn?

Far: Kødder du? Navn til jentene.

Mor: Javisst.

Etter en time har mor skrevet sine navn. Jeg husker ikke helt hva det var men tror det var sånn.

Mor: Selma, Ebba, Nelly, Filippa, Penny

Far: Olivia, Harriett, Klara, Rakel, Ellinor

Vi strøk ut for hverandre og endte med verdens fineste navn.


Da var far ferdig med sine 15 måneder. Sine beste 15 måneder.

   

 

Presentation


Jag heter Johanna och jeg bor i Oslo. Jag är egentligen svensk men har bott i Norge i snart 16 år. Jeg skriver numera varken på norska eller svenska och det mesta framstår som kaos. Sidan har länge vart låst och jag har bara använt den som en dagbok och f

Fråga mig

0 besvarade frågor

Kalender

Ti On To Fr
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28
29 30 31
<<< Mars 2016 >>>

Tidigare år

Sök i bloggen

Senaste inläggen

Senaste kommentarerna

Kategorier

Arkiv

Länkar

RSS

Besöksstatistik

Följ bloggen

Följ Brandt-arnesen med Blogkeen
Följ Brandt-arnesen med Bloglovin'

Skaffa en gratis bloggwww.bloggplatsen.se